Skip to content

Gjeste-blogger`n Thomas

april 2, 2009

Heihei, mitt navn er Thomas Kilvær, jeg går i klassen til synne og har fått det store privilegiet å skrive et lite gjesteinnlegg på bloggen hennes. Grunnen til dette er at hun ikke har et interresant nok liv selv til å skrive noe. Nå tenker du kanskje «God diss thomas, god diss», men det har seg altså slik at jeg selv ikke har interresant nok liv til å finne på ett eneste gjesteinnlegg engang, så, ja..

Kan fortelle litt om meg selv, bare for å fylle ut sidene her.  Mitt liv startet hardt og brått som alle andres liv med at jeg ble født… Jeg veide ganske mye og var ganske lang nå jeg ble født ( 5000g / 55cm?) De første to/fire ukene av mitt liv bodde jeg i en blokk ett eller annet sted, har aldri fått med meg hvor dette egentlig var. Etterpå flyttet vi til Haukedalen i åsane hvor jeg skulle bli boende i 17 år til. Som liten var jeg en typisk liten drittunge, husker ikke hva jeg tenkte eller gjorde som liten annet enn det jeg er blitt fortalt. Grunnen til dette har nok mye med at jeg ble påkjørt av en bil mens jeg syklet, og at jeg falt ned fra en garasje og fikk indre hjerneblødninger som 5 åring. Tok ikke serlig mange standpunk om mitt eget liv før jeg en julaften fikk et trommesett av mine foreldre. Dette åpnet en ny verden for meg, <3Musikkverden<3….( grunnen til hjertene er at jeg føler alle bloggere liker sånnt bullshit så, ja, derfor) Grunnen til at jeg ønsket meg et trommesett in the first place var at fetteren min henrik spilte trommer og jeg så vel mer eller mindre opp til han en god del. Etter hvert fant jeg ut to ting: 1. Jeg ble aldri noe god på trommer og 2. Man kan ikke ha to trommiser i samme familie/band/gjeng. Derfor måtte jeg finne meg noe annet å spille. Til bursdagen min en eller annen gang fikk jeg da en el-gitar, type morgan crap med en peavey forsterker som ikke visste forskjeld på vreng og clean. Siden denne gitaren ikke var noe å spille på egentlig, fikk jeg aldri feelingen på det så blei liksom ikke gitarist av meg heller. Det hardeste som noensinnehar rammet meg var da min far døde sommeren 2004. 14/7-2004. En av grunnene til at dette tapet var ekstra stort var at det kom så uventet, det var INGEN som hadde klart å se det, men det skjedde. Derfor har jeg fått en slags tankegang om at HVA-SOM-HELST-KAN-SKJE. Skal ikke si at jeg lever som om jeg tenker det, men jeg tenker det da altså uansett. Dette er det som har hatt mest påvirkning på meg noensinne.

2548_140605820025_766170025_6045285_2199191_n

Året etter reiste vi på ferie til Canada, til min mor sin tante eller noe i den duren. Hun som vi bodde hos eide en Ford Mustang, som altså er min drømmebil nr. 1. Før vi reiste bort fant jeg ut at jeg ville kjøpe meg et nytt instrument som jeg ikke hadde prøvd før. Etter mye kjøring fram og tilbake i mustangen fant jeg meg endelig instrumentet jeg ville ha, en bass gitar! Dette var en Samic ett-eller-annet og jeg betalte 750kr for den. Da jeg kom hjem fra Canada og ferien ble slutt, fikk jeg vite gjennom min søster karoline at lovsangsteamet på Fireseed ( som er tenåringsarbeidet i Pinsekirken Tabernaklet) trengte nye, unge og ambisiøse musikere til å spille. Jeg hadde altså aldri TATT i en bassgitar før, og så ble jeg spurt om å spille i band. Stian Kervell/Pedersen som han het da, ga meg arket som åpnet opp for meg. Her sto det hvile bånd/streng som var hvilken note. Med dette ene arket kunne jeg altså lære meg å spille ca 1000 sanger på bass! Første gangen jeg skulle spille på et møte, skulle liksom bare være en «prøve-spilling», men jeg spilte bass hver gang framover i minst et år. Har aldri i mitt liv vært så nervøs som det første møtet. Jeg hadde høyre foten på en liten DI-boks, og skalv som en gammel dame. Drømmen for de som spiller på Fireseed ( i min tid ihvertfall) er alltid det å så spille OPPE.. Der de store spiller liksom! Første gangen jeg skulle spille oppe var en gang i julen, en eller annen gang. Jeg var egentlig litt for liten til det, men Stian Kervell hadde klart å kutte opp pekefingeren på en Bog-skinke boks, så de var delvis desperate. Jeg ble litt i ekstase for å si det sånn. Problemet kom da de to første sangene de skulle spille, var helt nye for meg, OG nesten helt identiske, men ikke identisk nok til å bare spille det samme… Etter dette ballet det egentlig bare på seg, og til slutt spilte jeg bare oppe på ungdomsmøtene. Etter dette ble det en god del spillejobber, en del gøy også! ( en ting.. jeg spilte i Grienghallen i sammenheng med Danielsens 75års jubileum, men SHIT den scenen søg rumpe å spille på, skulle man ikke tro!) Etter dette utviklet jeg en kjærlighet for lyd og senere lysteknikk! Alf-Jostein hadde mye skyld i dette tror jeg. Første teknikeroppdraget mitt var for gospelklang(barnekor) hvor oppgaven var å sette opp en eller to mikrofoner på øvingene. Det var såvidt jeg klarte dette noen få øvinger. Og for å sette dette i perspektiv, så hadde jeg på min siste teknikervakt ca. 20 mikker fordelt på 3 musikere (OVERKILL).

n588640190_6411522_4580385

Nå vet «alle» dere som regelmessig leser synne sin blogg, ganske mye om en random venn av synne, så nå får det være nok;) Men skal sies at jeg droppet ut VELDIG mye informasjon, grunnet at jeg er for lat til å ta det med. Jeg er altså ikke tom for informasjon hvis du har tenkt å bli kjent med meg og tror du vet alt allerede nå.

-Thomas

Advertisements
2 kommentarer leave one →
  1. april 2, 2009 15:07

    Herlig. Mye interessant der.

  2. Martine permalink
    april 2, 2009 15:30

    ok.
    jeg har fritids…
    føler jeg kjenner deg nå thomas 🙂
    ehm… stå på (?) !!
    høhø

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: